Vi lever i en verden barna våre må arve. En verden vi har brukt, formet – og noen ganger såret. Likevel er det de små hendene etter oss som må sy sammen det som ble revnet. De vokser opp med et ansvar de aldri ba om, men som vi ga dem gjennom stillhet, vaner og valg som ikke bar lenger enn vår egen tid.
Så lenge vi puster, har vi kraft til å gjøre mer. Til å reparere før vi gir videre. Til å gjøre byrden lettere for de som kommer etter. For jorda tilhører ikke oss. Vi bare låner den – av barna våre.
